Å male ømt. Å leve virkelig
Om å gjeste Ulf Nilsen i hans atelier
Ulf Nilsens atelier befinner seg i en nedlagt trafostasjon ute på et jorde i Lier der kuer og sauer gresser, en landlig idyll, men landskapet er gjennomskåret av E18 og suset fra trafikken kan høres godt. Trafostasjonen har maleren selv valgt å kle i en uutgrunnelig gråblå farge. Noen ganger har jeg tenkt at trafostasjonen ligner en sky som har landet der ute på jordet, ikke ulikt hvordan elementer i malerens egne bilder kan sveve og falle tilsynelatende tilfeldig, det være seg stoler, bord, klokker eller bygninger. Når Ulf i de senere månedene jevnlig har kjørt meg fra Oslo og ut til atelieret har jeg smilt ved tanken på denne skymetaforen hver gang vi glir oppover grusveien til atelieret hans. Og så står vi på trappen til skyen og Ulf låser oss inn.
Skymetaforen uttrykker fremfor alt den følelsen jeg har av andakt hver gang jeg har fått tre inn i denne kunstneres arbeidsrom. Der inne høres ikke støyen fra E18. Det lille klikket når overlyset skrus på og øyeblikket er der hvor Ulfs bilder trer frem. Bare reisen frem til Ulfs atelier er som en fortelling. Ulf er ett av de få mennesker jeg kjenner som er skapende i hele sitt vesen, altså med så vel kropp som sjel, der han gestikulerer og forklarer meg om arbeidet med maleriene mens han kjører meg frem og tilbake fra atelieret på de trafikkerte innfartsveiene like utenfor Oslo.
De hvitkalkede veggene inne i atelieret med malerier på rekke og rad fører meg inn i en meditativ tilstand der alle elementene trer frem med en egen letthet. Stillheten i rommet blir avgjørende for hvilke ord jeg tør å si. For jeg som arbeider med ord og ikke bilder – eller med ord som blir til bilder og bilder som blir til ord – kan lett kjenne en slags sjenanse overfor en bildende kunstners arbeid. Likevel er det nesten like mye gjennom ordene som gjennom bildene at jeg og Ulf møtes.
Når jeg og Ulf møtes er det alltid som det er en tredje til stede mellom oss, og han, den tredje, heter Gunnar, nærmere bestemt Gunnar Ekelöf, den svenske poeten som fortsatt – førtifem år etter at han avsluttet sitt livs virke – ruver som en forgrunnsskikkelse innenfor den nordiske modernismen. Siden jeg skriver og gir ut dikt, og mitt vennskap med Ulf på mange vis springer ut av at jeg skriver dikt og at han maler bilder, er det en alle tiders tredjeperson å ha med seg, og hvor beæret føler jeg meg ikke hver gang Ulf glemsomt kaller meg Gunnar i stedet for Steinar. Det løfter meg ti hakk og gjør meg oppstemt resten av dagen. For ingen jeg kjenner siterer Ekelöf oftere enn Ulf. Sats-motsats-slutsats-abrasax er et fast formular ved et hvert møte og enhver samtale: ur intet genom intet till intet/sats motsats slutsats abrasax abraxas Sats/(som ljudet av en symaskin).
Denne ekelöfske dialektikk i tilnærmingen til livet og i utøvelsen av kunsten og skrivekunsten, tyr også Ulf til når han beskriver maleriene som står oppstilt langs veggene i sitt atelier. Forholdet mellom letthet og tyngde, heftighet og meditasjon – det er som om alt blir oppsummert i dette mantraet; et mantra som åpner opp nye perspektiver i bildene hans, og som kanskje forklarer hvorfor han flytter dem rundt i atelieret for hver gang jeg besøker det. Et bildes plassering er også viktig for hvordan livstemaer og -motiver kontrasteres.
Første gang jeg besøkte atelieret hans brukte jeg omtrent like lang tid på å studere gulvene som bildene, for på gulvene er det en hel fargepalett – prikker og streker mot sort bunn – som er oppsiktsvekkende vakker. Ulf forteller meg at det ikke handler om å ordne et kaos i kunsten, men å gjenoppta et kaos, og jeg løfter blikket fra gulvene og opp på noen av maleriene, noen ferdige, andre uferdige. For hvert besøk har bildene endret seg eller fått en ny plass i rommet. Ulfs sortkledde skikkelse farer gestikulerende fra maleri til maleri, og jeg tenker på hvor mange timer han må ha tilbrakt her i den nedlagte trafostasjonen i stillheten, og så kommer jeg og bryter denne stillheten og han åpner opp og forteller generøst om hvordan det er å være en skapende. Det kan høres alderdommelig ut, men det er noe eventyrlig over Ulf og hans måte å forklare for andre hvordan det er å være en skapende. Det er ikke et ord han er redd for. Det er et alvor i det å skape. Det er et kall. Han sier det kanskje ikke direkte, men vi forstår det av hele hans kropps uttrykk, av hele hans innlevelse i det å formidle innholdet og tankene han har bak bildene sine. Det kan lyde romantisk og ikke så lite patosfylt, men så er alle disse ordene så lite egnet til å beskrive Ulf som menneske og kunstner: Få er så lekne og hjertelige i det å åpne opp for den andre som ham, det være seg for en diktende kollega eller for et publikum – hver gang Ulf holder utstilling sørger han for at det er innslag av musikk, dikt, dans, teater. Han vil at utstillingene skal være en møteplass og et sted der ulike kunstarter kan finne sammen. Jeg har selv arrangert poesiprogram på hans store utstilling på Høvikodden i 2003, Sentimento del tempo.
Å male ømt, sier Ulf, det er viktig. Det er en formulering som brenner seg fast i meg fordi den nettopp er så fremmed for meg. Har jeg noen gang skrevet dikt ømt? Jeg har skrevet inderlig, men aldri virkelig ømt. Men så tror jeg det å arbeide med maling, farger, pensler og lerret gir en kontakt med elementene som fremkaller en ganske annen inderlighet, en inderlighet blandet med omsorg, som en dikter ikke erfarer på samme måte der han sitter ved tastaturet i sitt skriveværelse eller kanskje noterer noe i en notisblokk på bussen, på kafeen eller på benken i parken. Jo, sier jeg til meg selv, heretter skal jeg huske å skrive ømt innimellom, slik Ulf maler ømt, selv når han maler som heftigst og lar gjenstander og perspektiver støte mot hverandre. Ofte er det flere bilder i bildene, men alltid forbindes disse av en graviterende kraft, som virker å være utløst av psykisk tilstand eller en øyeblikkelig bevissthetsendring hos den som har malt. Bildene virker ordnede med tydelige linjer og bruddflater, men likevel forblir det en kvalitet av noe kaotisk ved dem. Den siste gangen jeg besøker Ulfs atelier, dvs. før denne teksten skrives, stiller jeg meg fremfor maleriet som viser et rom – er det et lager eller et forlatt klasserom? – der en hel rad med pulter eller bord står hulter til bulter. Det ligner et skred av pulter eller bord, bøker og planter, og et stykke opp på veggen flommer et sterkt sollys inn av et vindu. Det er en enorm imploderende energi i det, som viser til et kollektiv som har forlatt en bygning, innbiller jeg meg, kanskje en barneflokk, et skoleår som er over, og haugen med pulter er det som står igjen etter dem? Det kraftige sollyset får de noe pjuske plantene på pultene til å gløde. Det er noe med de forlatte plantene som fremstår som så ladet. De vibrerer. Maleriet er en manifestasjon av dramatikk og stillhet på samme tid. Jeg forstår ikke dette bildet, men det er nettopp det uforståelige, eller skal vi si bildets gåte, som gjør at jeg blir stående fremfor det lenge. Det er noe så insisterende ved dette bildet av pulter eller bord som har blitt skyflet sammen og som nå flommes over av et vilt og hektisk sommerlys.
Maleriet har en psykologisk og eksistensiell ladning, som om det viser til et traume eller befrielsen fra et traume, i og med sollyset som åpenbarer seg ovenfor rekken av sammenraste gjenstander. Antagelig er det også dette som skaper en så sterk følelsesmessig virkning på meg der jeg står fremfor maleriet i Ulfs atelier og gang på gang forteller ham at dette er et av de fineste arbeider jeg har sett av ham. Det er som om jeg befinner meg i stillheten etter at en hel barneflokk har forlatt skolen og jeg – kanskje er jeg en lærer, en bibliotekar, en inspektør eller en etterlatt medelev? – står i bildet med min ensomhet og minnene om et helt skoleårs brus av stemmer og hendelser. Ja, slik peker maleriet på meg. Det får meg til å delta, og det får meg til å minnes og å dikte videre, lage fortellinger om hvem jeg kan være som fikk dette synet.
Gunnar Ekelöf, for igjen å ty til han som alltid er med oss som en vennlig skygge eller som et tredje øye, skriver i diktet ”Det kom som en känsla” i samlingen Opus incertum (1959) om uskylden som en forutsetning for det å skape – iallfall er det min tolkning av hans vidunderlige og, i sannhet, ømt skrevne dikt:
Det kom som en känsla
Det kom som en känsla
och gjorde sig i ord
men jag hade inte pennan til hands –När jag tar språnget
har jag ännu oskuld:
Den överger mig inte –Det är natt, djup natt
Men det är ännu inte avgrunden
Tänd ett ljus, älskade vän
tänd ljus!
Låt mina ögon se!Ja, älskade vän
jag har tänt ett ljus
och jag ljuser över dig
tro mig
jag lyser över dig
tro mig:
Du har ännu oskuld
den överger dig inte.
Uskylden overgir oss ikke. Det må en uskyld til for å skape og å se. Vi må på et vis bli barn igjen, samtidig som vi har med oss alle de aldre vi til nå i livet har lært å kjenne.
Opus incertum heter Gunnar Ekelöfs diktsamling, og det samme kaller Ulf ett av sine bilder i sommerens store utstilling på Haugar Kunstmuseum. Begrepet betegner en romersk konstruksjonsteknikk for hvordan man føyde ujevnt formede brostein sammen ved hjelp av betong. Steinene var gjerne i nevestørrelse. I Ulfs seneste malerier fins det et utall av brostein i bildene, og han er opptatt av å male sammenføyninger, fuger og skjøter. Brosteinen som har ligget der under menneskenes føtter til alle tider, den gløder i Ulfs bilder. De skakke rare brosteinene, asymmetriske og uformelige som livet selv. Jordsprekkene mellom dem, hemmelighetene og skattene fra forhistorien som de kanskje skjuler. Det er som om det er like mye liv under steinene som over dem. Noen ganger er det som om brosteinene svever i bildene, andre ganger ligger de fast mot bunnen som om de aldri kan løsne. Det å legge steiner kan kanskje overføres til hvordan denne maleren komponerer sine bilder, med tilsynelatende uforenelige verdener bygget inn i hverandre på store lerreter, der overgangene – eller skjøtene –nettopp er så ømt malt. Og foreningen av ulike verdener i bildene hans overskrider både titt og ofte epoker og stilarter, gjennom kunstnerens stadige omfortolkninger av det han har sett.
For noen kommer det som en følelse og virkeliggjøres i bilder, for andre virkeliggjøres det i ord, for igjen å omskrive det ovenfor siterte diktet av Gunnar Ekelöf.
Jeg begynte med å skrive om Ulfs atelier ute i Lier og hvordan det føltes å stige inn i det; ærbødigheten, usikkerheten, andakten – og gleden. Min frykt består i å være den som kommer inn og reduserer maleriene med fortolkninger og ord. Men Ulf forstår. Og når han låser meg ut snur jeg meg og fører hånden over de ru ytterveggene av betong, og jeg skjønner at jeg allikevel ikke har vært inne i en sky. Det bare kjentes slik for et øyeblikk. Denne maleren får selv en gammel nedlagt trafostasjon til å sveve over jordene i Lier, og jeg spør meg selv: Er dette virkelig? Og like fort kan jeg svare: Ja, det er det!
Steinar Opstad, Oslo, 27.11.13