Drømmesommer, katalogtekst

av Gunnar Danbolt

Når vi fra prins Eugens og Nikolai Astrups kunstnerskap vender oss mot Ulf Nilsens, er det kontrasten som først slår en. Riktignok er naturen også fremtredende hos ham, men ikke i form av sammenhengende landskap. Det er natur-utsnittet han er opptatt av. I stedet for det store overblikket som Astrup og prins Eugen gir oss, kan det virke som om Ulf Nilsen har zoomet inn interessante detaljer i naturen enten de befinner seg på himmelen, på jorden eller under havflaten. Spekteret spenner vidt, men den sammenheng som de to andre gir oss, finner vi ikke hos Ulf Nilsen. Og det gjelder ikke bare den stedlige konteksten, hvor på kloden vi befinner oss, men også tiden er blitt borte. Er det vår eller høst Nilsens bilder forteller oss om? Og når på dagen er vi? Det får vi heller ikke vite, for de utsnitt han har valgt seg, er hevet over tid og sted.

Det er ingen hemmelighet at Ulf Nilsen er en litteraturens mann som i likhet med prins Eugen henter inspirasjon fra diktere og forfattere. Han skriver da også selv dikt. Én av dikterne han stadig vender tilbake til er den italienske forfatteren Italo Calvino (1923-85), og Ganske særlig hans bok Usynlige byer (Le cittá invisibili, 1972). Den tar for seg venezianeren Marco Polos fortellinger om de mange byene han har besøkt i sitt liv. Disse er riktignok oppdiktede, men det merker man ikke så lett – for de har et reelt nok grunnlag, hjembyen Venezias ulike kvarterer og bydeler. Den han snakker til er den mektige Kublai Khan, keiser over tartarene. I begynnelsen talte ikke Marco Polo tartarenes språk, og derfor måtte han berette ved hjelp av konkrete gjenstander som han hadde funnet i de forskjellige byene, ting han selv mente var karakteristisk for dem. Og for å bli forstått måtte han anvende «gester, hopp, rop av forundring eller hyl av skrekk, eller ved å etterligne sjakalens hyl eller sjøuglens tuting».

Sammenhengen mellom de enkelte delene i fortellingen stod ikke alltid helt klar for keiseren; gjenstandene kunne bety forskjellige ting: et pilekogger fullt av piler betydde snart en nært forestående krig, snart at det var godt om vilt, snart en våpensmeds verksted; et timeglass kunne bety tiden som går eller som er gått, eller sand, eller et verksted hvor man fremstiller timeglass.

 

Refleksjoner, Ulf Nilsen

Som i dyret
Som i blomsten
Som i landskapet
Er i meg

Se for deg en dag da du er fullkomment lykkelig. En dag da alt er i harmoni og glede. Slike dager er ukjente for meg når jeg begynner på et bilde. Sannheten er at jeg ser hele verden rase sammen i fullstendig kaos. Slik starter som oftest min skapelsesprosess. Jobben består i å male meg gjennom frustrasjon, destruksjon, hat og sinne. Maleprosessen er basert på prøvelser og intuisjon, der jeg pendler mellom positive og negative krefter. Men alltid søker jeg etter å fange skjønnheten, med et håp om at bildet vil ha en frihet til å overleve. Og ofte vet jeg ikke selv hva jeg ender opp med. For å si det enkelt, forsøker jeg å hente ut bilder fra meg selv som ikke ville ha eksistert om ikke jeg hadde malt dem.

På denne utstillingen er naturen et gjennomgående motiv. Prins Eugen og Nikolai Astrup fant deres selvbilde i naturen. I motsetning til dem som malte på bakgrunn av observasjon, forsøker jeg når jeg jobber med stilleben, å løfte det observerte inn i en ny og forsterket virkelighet. Fargen er ikke det sentrale. For meg dreier maleriet seg først og fremst om komposisjon. Det er der uttrykket og fortellingen ligger, gjennom form, volum, rom, perspektiv, retning, vekt og balanse.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å ha en retrospektiv utstilling på Blaafarveværket, men etter hvert ble jeg inspirert til å supplere med nye bilder. I disse bildene har jeg komponert stillebener av objekter som var tilgjengelige i mitt atelier: Et hvitt klede som omslutter en gren og en trestokk. Et rødt stykke tøy. En klokke. En palett. Ut fra dette skapte jeg en serie på tre bilder: Studio Scene, Inscription og Still Life with an Accident.

Etter ha malt disse bildene ble jeg både skremt og forundret over hva som fremsto på lerretet. Det virket som rituelle seanser. Fortellingen åpner seg ikke ut, den ligger skjult. Det kan se ut som om det ligger tårer gjemt i verkene. Etter dette fikk jeg behov for å male noe feminint, vakkert, tilstedeværende og flytende. Slik ble Anna til. Blomstene i bildet er i ferd med å utkrystallisere seg selv. Hennes hud er kald, uten sollys. Det opprørte, oversanselige vannet omslutter henne. Man føler en dragning.

I Witness har jeg lukket alt, og jobbet meg innover i verket. Mens Anna er sterkt tilstedeværende, er Witness det motsatte, hemmelighetsfullt. Hva skjuler seg bak steinen, bak kledet?

På hver side av Anna henger Hypnose og Insomnia. Begge er nattbilder i en tilstand av vektløshet. Det er månen som kaster lys i Insomnia, men i Hypnose er det en overeksponert blomst som stirrer mens et mylder av organiske fortellinger skjuler seg under en sommerfugls vinge. Jeg spilte mye Schubert da jeg malte Winterreise. Her sanser man naturens sårbarhet. Den svarte tilfrossete steinveggen i kontrast til den spinkle trestammen med et flettverk av grener, som kan tolkes som et årenett – eller livslinjene i en hånd.

Afternoon’s Silver viser en drømmeaktig tilstand, der alt svever. Men plutselig vokser grener og blader ut av en død trestamme. I On the Edge trekker solsikkene sine siste åndedrag. Vinteren klarer ikke å knekke dem. I tilfrosset tilstand har de overlevd. De står der ennå.

I teksten har jeg forsøkt å gi en forklaring til noen av mine nye bilder. Jeg har jobbet veldig konsentrert med hvert enkelt maleri. Men i motsetning til mine tidligere utstillinger som har vært bygget over et tema, så må jeg innrømme at denne gangen har jeg malt bilder som overrasker meg, og som er vanskelig å forklare. Min drøm er at disse verkene med sin sterke tilstedeværelse kan forklare seg selv.

 

Back to the exhibition

Comments are closed.